Oksemarked i Ambalavao

Nå sitter jeg på flyplassen i Paris og venter på flyet videre mot Oslo. Turen fra Madagaskar gikk overraskende fort, til tross for at jeg bare sov 3 timer. Igjen har jeg litt tid å slå i hjel så jeg tenkte jeg skulle blogge litt om hva vi gjorde dagen etter Ranomafana:

Onsdag 18. mai reiste vi mot Ranohira som var neste stopp på planen, men på veien dit skulle vi se hva landsbyen Ambalavao hadde å by på. Vi lå en natt på hotellet som ligger rett ved siden av en papirfabrikk, Fabrique de Papier Antaimoro. Torsdag morgen skulle vi blant annet få en rundtur der. Jeg fikk umiddelbart back-flash fra barneskolen og den obligatoriske, bråkete (og utrolige kjedelige) utflukten til den nærmeste papirfabrikken i Norge. Det virket ikke særlig fristende. Men som så mange ganger i løpet av mitt liv på Madagaskar ble jeg overrasket. "Fabrikken" besto av noen skjul og kunne knapt kalles en fabrikk i det hele tatt. De ansatte tar bark fra Avoha-busken og lager papir av dette - helt uten tilsettingsstoffer. De skreller av barken, tørker det og koker det før de banker det "glatt". Den bløte barken må bankes i minimum 15 minutter. Etter det lager de et stort ark på størrelse som en dør, som må tørkes en hel dag. Før de setter det til tørking dekorerer de arkene med ferske blomster som gjør hvert ark, kort eller fotoalbum unikt. Hver post i denne papirfabrikken hadde én ansatt.

Kvinne som banker kokt bark:

Jeg er på shopping i papirbutikken etterpå (og kjøpte meg et fint fotoalbum):


Etter denne omvisningen, som tok knapt 10 minutter, skulle vi gå igjennom en vanlig markedsplass før vi skulle på Madagaskars nest største zebumarked. Vi hadde en guide gjennom hele denne formiddagen og han fortalte om den store mangelen av leger i området. Dette er selvsagt et problem over hele Madagaskar. Innbyggerne i Ambalavao hadde imidlertid lært seg å bruke en stort utvalg av urter til å lage egne medisiner. Dette var det flere som solgte på markedet:

Deretter gikk ferden mot oksemarkedet. Her er det opptil 3 000 zebuer, og gjeterne kommer fra fjernt og nær. Noen vandrer i en måned med kveet sitt for å komme hit - de går til fots helt fra Toliara på vestkysten!

Oksemarkedet:

 Den minste gjetergutten jeg så der:



Som den bondejenta jeg er så stortrivdes jeg på zebumarked:

Denne zebuen la jeg min elsk på:

Da rundturen i Ambalavao var over satte vi oss nok en gang inn i bilen og kjørte videre sørvestover. Etter kort tid stanset vi ved Anja reservat som har mange lemurer av arten ringhale-lemur (Lemur catta). Lemurene som oppholder seg i dette reservatet er halvtamme så vi håpet på å komme ganske nærme dem, - noe vi definitivt gjorde!

Denne gjengen snublet vi over relativt fort:

Etter å ha sittet der et kvarters tid kom denne lille tassen mot oss:


Jeg prøver å ha en samtale med lemuren, men han virker ikke videre interessert:

Da vi hadde tenkt til å gå videre innover i reservatet hoppet denne rakker'n nesten oppå fanget mitt:


Etter tidenes morsomste møte med lemurer, klatret Tord og jeg opp på utsiktspunktet:




Sees i Norge!

XOX Kristin

Regnskog og lemurer i Ranomafana

Nå sitter jeg i Antananarivo og venter på bilen som skal kjøre oss til flyplassen. Der skal vi starte på en lang vei hjem etter å ha opplevd masse de siste dagene. Det har vært dårlig med internett på hotellene vi har ligget på så jeg ligger litt etter med bloggingen. Jeg har fortsatt mye å fortelle for de som er interessert i det, så blogginnleggene kommer til å fortsette en liten stund til. Her kommer det foreløpig et innlegg om det første stoppet etter Avenue de Baobab:

Etter å ha lagt bak oss over 147 mil og en lang klatretur på fem dager, ventet en natts hvile i mitt "hjem" i Antsirabe. Tidlig mandag morgen den 16. mai reiste Tord og jeg videre, og denne gangen ble også Miriam med =) Det første som sto på agendaen var Parc National de Ranomafana. Denne nasjonalparken er kjent for den fine regnskogen den har og de mange lemurene som bor her. Av de 12 lemurartene som lever i Ranomafana, er 7 av de aktive om dagen mens de 5 andre artene kun er våkne på nattestid. På grunn av det ville vi dra både på natt- og dagsafari. Vi dro først på nattsafari hvor vi var så heldige å treffe på denne krabaten relativt kjapt:

Brown mouse lemur (Microcebus rufus) De lysende prikkene er øynene til lemuren.

Dette er den minste lemuren som lever i Ranomafana. Den lever alene og veier 45 gram. Ganske så sjarmerende var den der den hoppet og spratt rundt i lyset fra lommelyktene våre. Etter at den var lei av oss gikk vi videre for å finne kameleoner. Kameleoner dagdyr, men det er lettest å finne de om natten. Dette er fordi de sover i trærne og holder seg fast rundt grenen. På denne måten er det lettere for oss å skille de fra omgivelsene enn på dagtid. Vi fant masse av dem, blant annet disse to:



(Denne så vi skifte farge - ganske spesielt!)

Etter en times vandring var det tid for en sen middag og litt kortspill med noe attått før en god natts søvn.

På selveste 17. mai våknet vi opp for å gå på dagsafari. Det føltes ikke så veldig som 17. mai dessverre, men det blir nok flust av muligheter til å feire den flotte nasjonaldagen vår i årene som kommer. Ranomafana nasjonalpark ble åpnet i 1991 utelukkende for å beskytte den nyåpdagede "golden bamboo lemur" (Hapalemur aureus). Denne ble oppdaget i 1986 og finnes kun i Ranomafana og ett annet sted. Det var denne jeg hadde aller mest lyst til å se da vi bevegde oss innover i den friske regnskogen.

Ikke mange minuttene inn i skogen fant vi en flokk på 4-5 stykker av nettopp "golden bamboo lemur". Det er ganske moro å se på dem - spesielt når de hopper fra tre til tre. Man får litt vondt i nakken av å se så mye opp for de er høyt oppe i trærne og lite nede på bakken eller på lave nivåer i trær. Vi fikk knipset noen bilder likevel:

Etter å ha stått og sett en stund på denne gjengen vandret vi videre. Kort tid etter fikk vi beskjed av en annen guide at de hadde funnet en flokk med "red-fronted brown lemur" (Eulemur rufus). Vi satte kursen dit, men bildene av disse ble ikke så bra da de var enda høyere oppe enn de forrige. Men vi har sett dem senere, så dere får sett bilde av dem på et annet blogginnlegg etterhvert ;)

Storfornøyde med alt vi hadde sett så langt gikk vi videre mens vi lærte masse om plantene som lever i denne regnskogen. Plutselig fikk guiden vår en telefon - en av "speiderne" som lette etter lemurer for oss hadde kommet over den største lemuren av de som er bosatt i Ranomafana "Milne-Edwards' sifaka" (Propithecus edwardsi). Vi gikk langt om lenge (og lengre enn langt) oppover i skogen og gikk til slutt av stien og videre innover i kratt. Da vi fant speideren gikk vi helt inntil han og så ut mot der han pekte. Jeg så først ingenting for jeg siktet synet mitt høyt opp og langt bort hvor de andre lemurene har så langt oppholdt seg i forhold til oss. Speideren pekte en gang til for meg og da ser jeg at de er rett foran meg! Ca 4 meter unna satt tre av disse skjønne skapningene og stirret tilbake. De var oppe i et tre, men ikke så høyt over bakken så de var utrolig nære oss. Speideren sa at det er veldig sjeldent å få oppleve ville lemurer på så nært hold så vi var veldig heldige. I tillegg hadde ikke noen av de parkansatte sett denne arten på et par uker så det var veldig moro at vi fikk sett dem.

Etter å ha sikret oss noen bilder, snek Tord og jeg oss enda nærmere slik at Miriam fikk tatt et bilde av oss med lemurene.



Etter dette flottet møtet med lemurene gikk vi videre mot toppen av parken så vi kunne nyte den flotte utsikten:



Da vi bare skulle gå tilbake til inngangen av parken kom vi plutselig over en liten baby-lemur av arten "eastern grey bamboo lemur" (Hapalemur griseus). Den var ganske nærme stien og det tok ikke lange tiden før noe jeg tipper var moren kom for å kalle på den. Dessverre rakk jeg ikke å ta bilde av den lille rakkeren før de forsvant inn i skogen igjen.

Etter vel tre timer i regnskogen var turen over og vi vendte fornøyde hjem til hotellet før vi vendte snuta videre sørover mot landsbyen Ambalavao. Her skulle vi sove en natt før vi skulle besøke Madagaskars nest største oksemarked og Anja reservat på vei mot Ranohira neste dag.





XOX Kristin

Avenue de Baobab

Etter den fantastiske opplevelsen på Tsingy de Bemeraha reiste vi tilbake til Morondava. Rett før vi kom dit kjørte vi gjennom Avenue de Baobab. Baobab-trærne er veldig kjente for Madagaskar. Det finnes intet mindre enn seks arter av dette treet på øya og er noe av det jeg gledet meg mest til å se da jeg kom hit. Disse spesielle trærne finnes imidlertid ikke overalt på Madagaskar, så jeg ble overlykkelig over å få sjansen til å oppleve de på nært hold på denne turen. Avenue de Baobab er et av stedene på Madagaskar som blir mest fotografert da det er et merkverdig syn. Overalt ellers står disse trærne på tilsynelatende helt tilfeldige steder, men langs Avenue de Baobab står de på rad og rekke på hver sin side av en vei. Baobab-trærne er majestetiske og noen er opptil 1000 år gamle..! På veien stoppet vi ved et annet kjent motiv - nemlig kjærlighets-baobab'en. Jeg står inntil treet så dere kan se hvor utrolig stort treet er i forhold til mennesker!

Så var vi kommet fram til Avenue de Baobab hvor vi ventet på solnedgangen som skal være nydelig her.

Tord koser seg på tur:

Jeg klatrer i et av trærne, men kommer ikke så langt:

Meg på Avenue de Baobab:

Vi hadde en time - halvannen å slå ihjel så hva passer vel ikke bedre enn å fordrive tiden med å spise baobabfrukt??

Endelig kom solnedgangen og masse turister samlet seg for å ta bilder. Det er tydelig at dette er et populært sted for knipseglade personer! Jeg fikk knipset et bilde eller to selv faktisk ;)

Solnedgangen nærmer seg:

De utrolige trærne lager en fantastisk kontrast mot den lave solen:

Nærbilde av Baobab:




Da solen var gått ned var tiden inne for å reise tilbake til bungalowen vår i Morondava. Her avsluttet vi nok en gang kvelden med en god middag, - dog denne gangen en litt spesiell matrett. Her på øya er det en type ku som kalles "zebu". De er overalt og er veldig tilpasset det tøffe livet er på øya. Jeg har spist en god del biffer laget av dette kjøttet, men denne kvelden var det intet mindre enn zebuens hjerte som sto på menyen.

Zebuhjerte på grillspyd:

Tord kunne ikke være noe dårligere og bestilte det samme:



Vel, det var alt for denne gang. Så gjenstår det å se om jeg har internettilgang før jeg kommer tilbake til Norge den 26. mai. Fram til da skal Tord, Miriam og jeg besøke regnskogen og lemurene i nasjonalparken Ranomafana, se oksemarked og Anja-reservatet i Ambalavao, gå i de flotte Isalofjellene før vi avslutter ferien med noen dager på stranden i Ifaty.

XOX Kristin

Halsbrekkende oppdagelsesferd til Tsingy de Bemeraha, del 2

Morgenen etter vi ankom Bekopaka koste vi oss først med en deilig frokost mens vi nøt utsikten vi gikk glipp av kvelden før:

Med mat i magen og mot i brøstet reiste vi opp mot Tsingy de Bemeraha. Tsingy er fjell laget av kalkstein som er formet over millioner av år av istider og regn. Disse formasjonene er sylskarpe og ser ganske skremmende ut.. Bortsett fra kalksteinene har naturreservatet et relativt rikt dyreliv med blant annet 11 raser av lemur. Åtte av disse er nocturnale, det vil si at de er mest aktive om natten. Guiden vår sa at man ikke alltid fikk se lemurer på disse turene. Likevel trengte vi ikke gå langt inn i skogen før vi møtte på en flokk med "common brown lemur":



I godt humør etter møtet med lemurene fortsatte ferden dypere inn i skogen. Da vi tidligere hadde ankommet naturreservatet fikk vi flere turer å velge i mellom. Tsingy de Bemeraha er delt opp i Grand (stor) og Petit (liten) Tsingy. Det er lettere å manøvrere seg gjennom den lille, men den store er til gjengjeld mer spektakulær. Ettersom både Tord og jeg er nysgjerrige av natur (og altfor stolte til å ta den "lille" tsingy-turen) kastet vi oss på den største turen av dem alle. "It's very, very easy", sa dem... Javel.. Det er jeg kanskje litt uenig i sånn i ettertid... Vi fikk klatrebelter og allerede da tenkte jeg at vi kanskje hadde overvurdert oss selv.

Fjellveggen rundt oss ettersom vi går lengre og lengre inn i skogen:

En av de mange grottene vi måtte gå (og noen ganger krype) gjennom for å komme til Grand Tsingy:

Ting gikk relativt greit og jeg var optimistisk. Det var helt jeg kom fram til noe som iallefall føltes som å klatre i 90 grader - rett opp..! For de som ikke er klar over det så har jeg høydeskrekk... Kun koblet til en vaier brukte vi småstiger og stein boltet fast til fjellveggen som hjelpemidler. Jeg følte vel ikke at sikkerheten var helt på topp. Heller ikke hjalp det at det var maaaange meter rett ned på knivskarpe fjellkanter.

Opp her klatret vi:

Utsikten fra utsiktspunkt 1:


Tord og guiden på toppen av Grand Tsingy:

Det skal sies at utsikten var fantastisk og at synet av disse merkelige formasjonene var "priceless". Likevel klarte bare deler av meg nyte øyeblikket, - den andre delen av meg tenkte febrilsk "hvordan i alle dager skal jeg komme meg ned herfra..??". Etter å ha stått her noen minutter skulle vi til utsiktspunkt 2. For å komme oss dit måtte vi gå over en meget tvilsom hengebru som begynte å svaie av den minste bevegelse. Vi fikk beskjed om å gå som en kameleon - altså veldig, veldig sakte. Det skal sies at denne jenta aldri har gått saktere i hele sitt liv!!

Mora, mora.. (rolig, rolig):

Trygt i havn med litt småhøy puls etter brua skulle vi starte på nedfarten. Og hvis jeg syntes at det var ille å komme seg opp, så var det ikke enklere å komme seg ned, for å si det sånn! Jeg husker at jeg tenkte "jeg er oppdratt bedre enn å finne på sånne idiotiske ting som dette her!". Likevel skal det sies at jeg syntes jo igrunn at det var ganske moro når jeg først fikk det til da.. ;)

Jeg har en liten pause på vei ned fra fjelltoppen:

Etter at vi hadde kommet oss ned - helt uten skader til og med - spiste vi lunsj i en grotte:

På vei gjennom skogen på vei tilbake til parkeringsplassen hvor Johny sto og ventet møtte vi på enda en flokk med lemurer =) Denne gangen var det den relativt lite sette Decken's Sifaka. Grunnen til at ikke så mange ser den er fordi den lever på isolerte steder - som Tsingy de Bemeraha. Det er ikke så lett å se den på bildet, men det er den hvite flekken omtrent midt på bildet:

Utrolig stolte av oss selv, og litt slitne, kom vi hjem til bungalowen vår hvor denne krabaten satt og ønsket oss velkommen:




Dagen var komplett og vi slappet av før vi avsluttet kvelden med en god middag. Vi skulle tidlig opp dagen etter for å starte på veien tilbake til Morondava og Antsirabe. Vi stoppet på Avenue de Baobab som neste blogginnlegg vil handle om. Så følg med, - jeg håper jeg får lagt det ut imorgen tidlig før vi reiser sørover mot regnskogen i Ranomafana!

XOX Kristin

Halsbrekkende oppdagelsesferd til Tsingy de Bemeraha, del 1

Med bacheloroppgaven trygt levert er det nå på tide å se hva annet denne fantastiske øya har å tilby enn "bare" Antsirabe. Jeg har vært så heldig og har fått besøk fra Norge av en god venn som heter Tord. Han ville være med på feriebiten av oppholdet og det er godt å se et "nytt" ansikt her nede. Det første som sto på agendaen av min meget hektiske reiseplan (for å få med mest mulig av Madagaskars sighter) var Tsingy de Bemaraha. Dette er en nasjonalpark på 666 km2 og er en del av et naturreservat på 853 km2. Dette naturreservatet er også et verdensarvområde og er meget spesielt.

For å komme dit måtte vi kjøre 737 km og dette gjorde vi over to dager. Derfor ble det behov for en overnatting i byen Morondava som egentlig ikke har noe å tilby med unntak av en fantastisk strand.

Utsikt fra bunglowen vår:

Vi gikk en tur på stranda - fantastisk:



Begynnelsen på solnedgangen i Morondava:

Tidlig neste dag var vi på tur igjen - denne gangen mot Bekopaka - en landsby som nasjonalparken ligger i. For å komme oss dit måtte vi kjøre på en særdeles dårlig vei, men sjåføren var utrolig flink og jeg storkoste meg der jeg satt og følte at jeg var med på offroad-rally ;) I tillegg til denne dårlige veien måtte vi også over to elver. En kan trygt si at fergetilbudet ikke er heeeelt det samme som i Norge.

En småkronglete vei - som ble mye verre enn dette, men da var jeg mer opptatt av å holde meg fast enn å ta bilde:

Dette er "bilfergen" som vi tok (den som er lengst fra "kaia"):

Sikkerhet er viktig! Spørsmålet er selvsagt om jeg blir spist av krokodiller før jeg får bruk for redningsvesten..

Tord prøver alt han kan å se barsk ut i verdens største redningsvest:

Hvis dere la merke til hvor utrolig møkkete vannet var (til venstre for meg i bildet over), så blir dere nok overrasket over at vi bestilte reker fra akkurat denne elva til lunsj.. Sjokkerende nok er dette mest sannsynlig den beste rekeretten jeg noensinne har spist - det smakte magnifique!! Restauranten vi spiste på oste luksus og sto i sterk kontrast til området rundt oss:

Nydelig mat!

Utsikten fra middagsbordet:



Vi møtte noen søte barn på veien. De skjønte ikke helt dette med å smile når de ble fotografert, men de syntes det var kjempestas å se på bildene etterpå og da satt smilet til gjengjeld veldig løst =)


Dyrelivet var rikt og vi holdt på å kjøre over denne stakkaren:

Han slapp heldigvis med skrekken, men likte ikke at jeg hadde lyst til å kose litt med den:

Da vi begynte å nærme oss Bekopaka traff vi på litt veitrøbbel. Her sto det én mann med machete og arbeidet, mens nærmere 20 mann sto og så på i mangel av redskap.

Etter en stund prøvde bilen foran oss å komme seg over - uten videre hell:

Vi fikk dratt den opp igjen tilbake til der vi sto og lurte fælt på hva vi skulle gjøre nå. Men vi hadde områdets beste sjåfør, Johny, som så en alternativ rute..

Johny sjekker forholdene:



Med full gass tok Johny sjansen og jeg tenkte at hvis dette går bra, så går allting bra.. Og det gjorde det =) Vi var trygt over og kunne kjøre den siste biten opp mot Bekopaka. Her skulle vi tilbringe en natt før vi bevegde oss opp til Tsingy de Bemeraha..

Siste elva som vi krysset, - dere kan se "Petite Tsingy" langs elvebredden:



Hvordan det gikk da Tord og jeg kanskje tok oss litt vann over hodet og valgte å klatre "Grande Tsingy" følger på neste blogginnlegg...

XOX Kristin

Pop-konsert på Madagaskar!!

Kort tid etter at vi kom ned hit til "Madda" fikk vi smaken på gassisk musikk,- spesielt fikk vi sansen for en kvinnelig sanger som heter Farah John's og hennes sang "Assurée". Musikken hennes går nok innunder pop-sjangeren - med en god touch av gassiske rytmer. For et par uker siden oppdaget vi at Farah John's skulle ha konsert her i Antsirabe og det bare rett borti gata her. Så i går var vi på utekonsert og fikk skikkelig sommerstemning! Det var utrolig mange mennesker der og alle danset, sang og hadde det veldig gøy.

Vi jentene skilte oss "litt" ut fra folkemengden:

Et par småjenter som gjorde seg litt til og danset sammen:

Etter relativt kort tid kom Farah John's på scenen og åpnet med vår favorittsang:

Danserne hennes var ufattelig flinke til å røre på seg og noen ganger var jeg ikke engang helt sikker på om de var menneskelige. De hadde et tempo som gjorde meg nesten sliten bare av å se på, et par-tre ekstra ledd og for en utstråling! Farah John's fremførte med sin fantastiske stemme, - og selv om hun ikke har det vi vest-europeere anser som "perfekt" kroppsfasong var hun ikke redd for å gå med tettsittende klær og riste på alt som ristes kunne sammen med danserne sine =) Dette er en rollemodell dagens ungdomsjenter trenger!!!

Farah John's hadde høy underholdningsverdi!



Etter en halvannen times tid gikk Farah John's av scenen for å overlate publikum til en annen gassisk artist; Tsiliva. Han er, i følge mine kilder, den mest populære artisten på Madagaskar. En ganske så artig kar med god humor!

Tsiliva: 

Jeg likte godt både stemmen og musikken hans, men det beste av alt var danserne.. Nå skal det sies at danserne til Farah John's var supre, men dansende gassiske menn i bar overkropp var nok mitt høydepunkt under denne konserten ;)

Tsilivas dansere:

Mens Tsiliva sang, var jeg så heldig at jeg fikk et bilde med Farah John's herself. Jeg følte meg litt som en tenåringsjente der jeg sto i kø for å møte henne, men blås heller - man får ikke mer moro enn man lager sjøl..!

Farah John's og meg:




Etter ca. 3 timer valgte jeg å gå hjem for da begynte det å bli mørkt. Så hvor lenge konserten varte, vet jeg ikke, men det var i alle fall mye underholdning for den skarve ti'ern det kostet å komme inn.

Veloma!

XOX Kristin

Gassisk påskefeiring!

Ja, nå er påskefeiringen endelig over og det er jammen meg godt.. Her i Antsirabe feires påsken på en helt annen måte enn i Norge. Folk kommer fra fjern og nær for å være akkurat her under påskedagene. Det settes opp tivoli for barna, det er salgsboder overalt og musikken står på døgnet rundt. Jeg er glad jeg tok med sov-i-ro! Vi har vært i praksis i nesten hele påskeuken og har merket godt at folkemengden har økt.

Krysset hvor vi bor:

Folksomme gater:

Tivoli:



Første påskedag var vi invitert til en konsert i kirken. Radiografen på sykehuset er med i to kor som skulle synge, så det var ekstra moro å gå på akkurat denne konserten. Det hele startet med litt allsang (på gassisk) og jeg kan garantere at kirkegjengerne på Madagaskar er mye mer deltagende enn de norske. Alle sang med for full hals og det var virkelig flott å høre på. Dessverre så var ikke lyset så godt, så bildet fra kirken er ikke av så god kvalitet. Likevel vil jeg legge ut bildet av det ene koret som Zò-Zò var med i; Groupe Choral Mimosa.

Groupe Choral Mimosa - Zò-Zò står øverst til venstre:

 En annen ting det går en del i her i påsken er andre konserter og fester. Noen av oss gikk ut og opplevde Antsirabes påskefeiring på nært hold.

Utediskotek:

Jeg prøver å blende inn med musikken:



Ellers har påsken gått bort til skriving av bacheloroppgaven, jeg begynner å merke presset nå.. Men vi er heldigvis godt i gang, så panikken holder seg foreløpig på relativt trygg avstand.

Håper alle dere har hatt en flott påske der hjemme i Norge =)

XOX Kristin

En ny verdensborger!

Dagen på operasjonsblokka startet veldig rolig i dag. Vi fikk beskjed om at det var bare satt opp to mindre inngrep og jeg så for meg en behagelig start på uka. Etter et par timer ble jeg fortalt at en kvinne lå på fødestua og jeg kunne se på hvis jeg ville. Fødestua ligger vegg i vegg med operasjonsstuene så jeg kunne bare stikke hodet inn der.

Det skal sies at jeg først takket nei i frykt av at jeg aldri ville ønske å få barn hvis jeg ser en fødsel først.. Men ettersom det var lite annet å finne på ombestemte jeg meg og ble med Tahirey inn på fødestua. Med skrekkslagne øyne så jeg et stort team hjelpe den vordende moren. Etter hvert kom det fram at moren ikke ville presse og det var derfor de ansatte ved sykehuset måtte hjelpe til med fødselen. Og med hjelpe til så mener jeg at det sto helsepersonell over morens mage med strake armer og prøvde å dytte ungen ut ved bruk av egen kroppsvekt. Det kunne minne litt om hjertekompresjoner - bare på galt anatomisk sted.

Etter at sykepleierne og jordmødrene hadde holdt på slik en stund fant de fram vakuum-utstyr for å forsøke å få barnet ut ved hjelp av dette. De setter da en propp på hodet til barnet, lager vakuum slik at den sitter godt fast og drar så ungen ut. De fikk ungen såpass langt ut at jeg kunne se toppen av hodet til barnet, men så måtte de gi seg. Siden moren fortsatt ikke ville presse, ble det iverksatt hastekeisersnitt. Og selvfølgelig fikk jeg tilbud om å assistere.. Jeg som ikke har turt å assistere siden appendektomien jeg blogget om for noen uker tilbake og jeg hadde vel i grunn bestemt meg for å bli med på et par mindre operasjoner før jeg skulle prøve meg på et keisersnitt.. Jada.. Etter MYE fram og tilbake og en del pep-talking med meg selv bestemte jeg meg for å "give it a try".

Litt usikker fortsatt.. 

Ok, - let's go!

Jeg er klar til å "kicke ass" med Tahirey:

Det var Dr. Fabruce som skulle utføre keisersnittet med veiledning fra Dr. Richardson mens jeg og Tahirey skulle assistere. Jobben min var først og fremst å gi kirurgen de instrumentene han trenger. Etter hvert fikk jeg følelsen av at jeg var midt i en episode av "Greys Anatomy" i det kirurgen ba om "suction" og jeg fikk ansvaret for det. I tillegg holdt jeg sårhakene og fikk delta ganske så masse =)

Instrumentbrettet som jeg skal holde styr på:

"Hva har jeg sagt ja til..?!?" (legg merke til frykten i øynene):

Ettersom barnet var på god vei ut vaginalt måtte kirurgen først dytte barnet opp i livmoren igjen. Etter at han hadde skjært seg gjennom hud-, fettvev og bukhinnen ned til livmoren, brukte han hånda til å presse barnet opp igjen. Deretter åpnet han livmoren og fikk ut ungen. Advarsel: bildene nedenfor kan være støtende!!

Dr. Fabruce prøver å dra ut ungen mens jeg står for "suction" (nederst i høyre hjørne):

Velkommen til verden!


Barnet ble tatt vekk av jordmødrene for stell og måling. Jeg ble igjen med Dr. Fabruce og Tahirey for å lukke igjen. Det var en god del sting som måtte sys! Først den indre delen av livmorveggen, deretter den ytre delen, så sydde han igjen bukhinnen, fulgt av sying av underhudsfettet for så å avslutte med å sy igjen det ytterste hudlaget.

Jeg assisterer under sying av livmoren:

Jeg står klar med saks for å klippe når Dr. Fabruce er ferdig med stingene:

Da det ytterste hudlaget skulle sys igjen fikk jeg beskjed om at jeg kunne hjelpe til. Så med meget skjelvende hender (ja, igjen) satte jeg i gang. Å sy sting på levende mennesker er bare så nervepirrende at jeg tror jeg aldri kommer til å klare å gjøre det med rolige hender - noensinne. Men jeg følte at jeg hadde litt mer taket på det denne gangen heldigvis!


Jeg gjør meg klar til å sy:

Da er vi i gang:

Meget konsentrert..



Den ferske verdensborgeren var en gutt på nesten fire kilo og var selvfølgelig aldeles nydelig! Dessverre var han ganske sliten etter en lang fødsel så han trengte intravenøst.

En nyfødt gassergutt:



Etter over en time med assistering var undertegnede igjen gjennomvåt av svette, men også kjempestolt! Og til opplysning; denne gangen ble jeg ikke dårlig ;)

XOX Kristin

Besøk på barnehjemmet

Forrige lørdag besøkte vi et barnehjem for foreldreløse barn her i Antsirabe. En av de andre norske på området her, Øystein, hadde fått tilbud om å dra dit og han ba med oss =)

På vei til barnehjemmet til fots i strålende vær:

Barn som leker langs gata tidlig en lørdag morgen:

En del av veien på vei til barnehjemmet, - det er tydelig at området er veldig fattig:

Utenfor porten til barnehjemmet:

Da vi kom fram samlet barna seg i stua sammen med oss. Det bor 10 gutter og 12 jenter her i en alder fra 5 til 19 år. Etter en kjapp presentasjonsrunde sang barna for oss på gassisk. For første gang på denne turen fikk undertegnede tårer i øynene.. Det var så vakkert og så rørende, - og stemningen og omgivelsene satte absolutt sitt preg på meg..

Flotte barn med nydelige stemmer!

Etter at barna hadde sunget for oss var det vår tur til å synge for dem på norsk. Det skal sies at nivået på det norske "koret" ikke akkurat var det samme som det gassiske.. De heldige sangene som ble plukket ut var "Bæ, bæ, lille lam" og så avsluttet vi med å synge "Jeg gikk en tur i skogen" - i kano. Barna gikk rundt resten av dagen og sang "ko-ko, ko-ko".. Etter at vår småpinlige sangfremførelse var overstått fikk vi en omvisning på huset. Barnehjemmet finansieres av Det Norske Misjonssamband og holdt overraskende god standard til å være her på Madagaskar hvor det generelt er dårlige levekår.

Et av soverommene:

En av jentene som bor her viser oss rommet sitt:


En av småguttene viser hvor han sover:


Da omvisningen var ferdig ble vi invitert av barna til å sparke fotball med dem, - noe vi selvfølgelig takket ja til =) Det var definitivt noe av det morsomste jeg har opplevd hittil! Vi var kanskje 25-30 stykker på banen samtidig, alle løp i veien for hverandre, vi forsto ikke dem og dem forsto ikke oss, regler var det så som så med, og ikke var det så rent lett å huske hvem man var på lag med heller.. MEN du verden som vi lo - alle sammen! Det var en opplevelse jeg kommer til å huske lenge.

Jeg begynner så vidt å sparke litt ball med ei av jentene som bodde der:

Alle mann på banen!!


Vi avsluttet dagen med å gi barna litt godteri som vi hadde kjøpt med til dem - ærlig talt, det var tross alt lørdag ;) Det var en suksess og jeg tror vi gjorde en stor forskjell for barna denne dagen.

Jeg deler ut snop:


MEGET fornøyde barn:


Dette var en fantastisk dag. Å få være her nede og få gjøre alle disse tingene som er så fjernt fra Norge er virkelig en gave. Jeg har bare ikke ord for hvor takknemlig jeg er for at jeg fikk denne muligheten.

XOX Kristin

Skikk og kultur på Madagaskar

I dag er det 4 uker siden jeg reiste hjemmefra, men det føles ikke sånn. Tiden her går fort og jeg lærer stadig nye ting. Den siste uka har jeg ikke blogget fordi vi har hatt en del fri fra praksis mens vi har jobbet med bacheloroppgaven vår. Det har med andre ord ikke skjedd så veldig mye nytt siden sist.. Men nå har jeg fått litt bekymrede meldinger fra fjern og nær fordi jeg ikke har gitt noe livstegn fra meg, så da tenkte jeg at jeg får blogge litt likevel. Det jeg blogger om i dag har jeg kun hørt fra de innfødte her, så dersom det er noen feilopplysninger her, så beklager jeg det.

Det jeg tenkte jeg skulle fortelle dere litt om nå er noen av skikkene de har her på øya. Det som satte meg på tanken var en omskjæring jeg var vitne til i dag. Jeg skal innrømme at det var litt fælt å se på, men heldigvis var denne 3 måneder gamle gutten under narkose. Vanligvis er barnet fra 1 år og oppover når han blir omskjært, men denne gutten skulle opereres uansett så da gjorde de det samtidig. Da vi spurte om det er vanlig med omskjæring her på Madagaskar fikk vi beskjed om at det var det definitivt! "If not, you dont get married - no woman wants you!" Hehe.. Men så kom den mest sjokkerende nyheten - man kaster ikke forhuden som fjernes. Den gis til familien og i tradisjonen tro skal guttens bestefar SPISE forhuden. Dette gjøres den dag i dag og er helt normalt.. Jaha.. På spørsmålet om den tilberedes først eller om den spises rå (ja, vi stiller masse spørsmål) fikk vi beskjed om at den spises rå - gjerne med banan eller brød. Så da vet vi det.. Til opplysning er omskjæring av jenter forbudt på Madagaskar og gjøres ikke her.

Tidligere under praksisoppholdet her kom vi i snakk med legene om skilsmisseraten i Norge. Vi lurte på om det var vanlig (og lov) å skille seg her. Det er visst både lov og vanlig, men langs hele Madagaskars kyst er det vanlig med flerkoneri "so they dont need to get a divorce", - logisk.. Konene bor i hvert sitt hus, som regel litt langt fra hverandre og mannen har barn med alle sammen. Dette er (visstnok) helt greit for kvinnene. Da jeg spurte om det var lov for kvinner å ha flere menn (hey, a girl wants to know..) fikk legene noe å tenke på.. Det visste de faktisk ikke! ;) Antsirabe ligger høyt opp i landet på det såkalte "hauts plateaux" og her er det ikke normalt med flerkoneri - i alle fall ikke offisielt. Man kan visst ha det, men det er som regel litt hemmelig. Etter litt spørring med glimt i øyet fikk vi ikke fram at noen av de ansatte på operasjonsblokka har flere enn kun én kone.. ;)

Famadiana er et ritual som lever i beste velgående her i sentrale Madagaskar. På godt norsk kan man kalle det "likvending". Når en person dør her i området blir man ikke begravd i jorda, men blir plassert inne i et murhus som et slags gravkammer. Hvert syvende år - mellom juli og september - samler familien seg og åpner kisten igjen. Da pusser de knoklene og skifter klærne til den avdøde. Dette kan gjøres oftere dersom et familiemedlem drømmer om personen som har gått bort. Grunnen til at de gjør dette er for å ære sjelen til den avdøde slik at sjelen våker over resten av familien og beskytter dem.

Det finnes flere forskjellige skikker rundt døden på øya, - jeg nevner kjapt:

·        I nord-øst begraver de den avdøde i jorden. Etter 5 år graves personen opp igjen, familien pusser knoklene og putter de en steinboks. Steinboksen setter de i hylla hjemme slik at hvem som helst kan åpne boksen og se på knoklene når de vil.

·        I sør er det viktig at den avdøde ikke kommer i kontakt med jorda så der henger de likene oppe i trærne.. Med andre ord; skal du på tur rundt i Sør-Madagaskar - SE OPP! :P

 

Den siste skikken jeg hørte om i dag er "tsanga-tsaina". Dette er et ritual som Antakarana-stammen i nord gjør hvert 5. år. Oversatt til engelsk heter det "Rise the flag". De hedrer sin konge og skal "heise flagget sitt". Dette ritualet varer i fem dager. På den første dagen går stammen ut i skogen og henter trær. Disse trærne blir plantet på dag 2. Dag 3 heiser de flagget sitt (de har visst et eget flagg). Men det er på dag 4 det begynner å bli interessant.. Da går nemlig alle sammen ut i skogen med kun iført et håndkle rundt seg. Undertøy er forbudt. Det holdes en fest og på denne festen er alle relasjoner ikke-eksisterende. Du er ikke lenger mann og kone - og heller ikke bror og søster. For å pakke det litt pent inn så skjer det aktiviteter på denne festen som er forbudt for barneøyne og dersom noen kommer bort til deg og vil ha deg, så har du ikke lov til å avvise dem. Dette gjelder til gjengjeld for både menn og kvinner. En følge av dette er dessverre søsken som får barn sammen etter en slik fest. Dette ritualet er åpne for gjester, men da er betingelsen at gjesten følger ritualets regler.

 

Jeg har ikke undersøkt om det holdes tsanga-tsaina i år, men jeg tror nok at jeg hadde stått over likevel.. ;)

 

XOX Kristin

Les mer i arkivet » Mai 2011 » April 2011 » Mars 2011
Kristin Emilie Strand Høibak

Kristin Emilie Strand Høibak

27, Drammen

Dette er en reiseblogg som venner og bekjente (og ukjente) kan følge mens jeg er på min livs opplevelse på Madagaskar. Jeg reiser nedover 10. mars med fem andre jenter fra skolen og kommer tilbake 26. mai. Her nede skal jeg jobbe på et sykehus mens jeg skriver min bacheloroppgave i radiografi. Alle bilder er lagt ut med tillatelse.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits